Jeg er sekretær, arkivar, administrasjonskonsulent, lektor, forfatter, guide, sjåfør og pilot.
Har bodd 4 år i Zambia, reist i Zambia og landene rundt i 22 år. Debuterte i august 2008 med romanen "Afrika er ikke for alle", Kolon forlag. Har studentpilotlisens fra Zambia.
Epost: Epost
Jeg sto på Deirdres veranda og så solen stupe ned i horisonten.
(...) jakarandatrærne var grå, hundene gjødde, og sirissene sang.
Afrika er ikke for alle av Tania Michelet Format: Innbundet Leveringstid: 3-10 dager Isbn: 9788205360426Hovedpersonen Anna har tilbrakt sin ungdomstid i Lusaka, Zambia, og hennes fascinasjon for Afrika gjør at hun reiser tilbake gang på gang. Hun forelsker seg i en mann fra den hvite overklassen,...Les mer
Bokklubbpris: 261,00(portofritt) |
Har ikkje Nygårdshaug fått med seg at også det personlege er politisk, og at samliv, barndom og traumer ikkje er ei spesiell damegreie, spør Marta Norheim.
Publisert 02.09.2009 11:42. Oppdatert 02.09.2009 11:
Del artikkelen
I Dagbladet mandag hevda Gert Nygårdshaug at norske forfattarar, og spesielt kvinnelege, skriv om små spørsmål som erotikk, traumatisk oppvekst og skilsmisser. Etter Bergljot Hobæk Haff er det ingen kvinnelege forfattarar som skriv om store spørsmål.
Slike utspel er det lett å harselere med, meiner eg.
Har ikkje Nygårdshaug fått med seg at det personlege er politisk, at nettopp barndom og traumer og samliv er barometer for den tida og det samfunnet vi lever i, og det er ikkje ei spesiell damegreie: Kafka skreiv om små menn som levde små liv i mellomkrigstida, men mange vil meine at han - som få andre - greidde å skape eit bilde av si tid. Mange vil også meine at han skreiv stor litteratur.
Det personlege er - eller for ikkje å ta for hardt i - kan vere politisk.
For det andre: Erotikk og barndomstraumer er blant dei mest brukte rekvisittane i det store norske litteraturprosjektet, der har menn og kvinner forsynt seg like grovt og frimodig dei siste par tiåra.
Så langt er det lett å motgå argumenta til Nygårdshaug. Men her blir det verre: For viss ein tilgjev forfattaren den litt lausaktige omgangen med ordet stor, og ser på litteratur som på ein meir direkte og eksplisitt måte tek opp samfunnspørsmål, ja, så er det faktisk ein forskjell: Der Fløgstad og Hoem og Michelet og Kjærstad og Eggen og fleire har skrive romanar med ambisjonar om å skildre samfunnet og dei prosessane som går føre seg i det opne og ikkje minst i det skjulte, er det vesentleg tynnare i kvinnehylla. Det er det. Vi har Tove Nilsen, vi har alle dei nye som skriv innsiktsfullt om andre verdsdelar, slike som filmaktuelle Sara Johnsen, vidare: Tania Michelet, Astrid Nordang og Adelheid Seyfarth. Der fekk Nygårdshaug nokon gode lesetips, mens kvinnene gjerne kan tenkje over om dei går og rugar på den store romanen om samfunnet vi lever i. Men pass på: Det går an å skrive svært små og uviktige bøker om store emne også.
(Bok i P2, NRK P2, 1. september 2009)Tittel: Afrika er ikke for alle
Forfatter: Tania Michelet (debutant)
Utgitt: 2008
ISBN: 9788205360426
Språk: Bokmål
Sider: 116
Forlag: Kolon
Me følgjer ei britisk kvinne med dragning til det afrikanske kontinentet og Zambia, kor ho budde delar av barndommen. Handlinga konsentrerer seg om når ho i vaksen alder er attende i landet og innleier eit forhold til Richard, ein kjekkas som er andregenerasjons kvit farmar og berykta rundbrennar. Me får ikkje vite så mykje om Annas bakgrunn eller tankar, stilen er knapp og vekta er lagt på skildringar av miljøet og særskilt forholdet mellom dei kvite og svarte.
Kolonitid av i dag
Anna og Richard bur i huset til foreldra hans som er ein vanskøytt og avdanka farm. Mora hans, Deirdre, er ein heilstøpt karakter som drikk whisky frå tekoppar heile dagen mens ho ser på såpeoperaer på tv. Innimellom skjeller ho ut dei svarte tenarane; slik verkar det som at ho får ut frustrasjon over både ein notorisk utru og fråverande ektemann og ei tid som er over. Ho er nett slik eg tenkjer meg ei aldrande Karen Blixen viss ho hadde blitt verande på sin afrikanske farm.
Gjennom lyssky forretningar held etterkommarane til koloniherrane seg i toppsjiktet i samfunnet, og dei hyrar svarte arbeidarar til å gjere hundejobbane for seg for slikk og ingenting. For å oppretthalde dette systemet trengs eit tankesett som set eigne interesser framfor alle andre, som ikkje vaklar eller tillet at ein føler medynk med dei ein utnyttar.
Anna gjer feil på feil her, ho er godtruande og ærleg i møte med nye folk og søkjer å hjelpe fleire av dei lokale med ting og tenestar. Dette blir nesten hennar bane, og Richard er ikkje nådig når han kjem på sjukebesøk: ?Afrika blir visst aldri noe for deg. Du gjør så rare ting, og havner i trøbbel. Du kan ikke kodene lenger. Du er så skjør, Anna? (s. 115). ?Afrika er ikke for alle? er óg Deirdre sitt mantra som ho gjentek til det keisame gjennom heile romanen, og kanskje er ein vel tydeleg tittel.
Eksotisk
Sjølv om Afrika er for røft for hovudpersonen, skjønar me kvifor ho ikkje klarar å forlate kontinentet. Kvar dag er ein fest med ukjent utgang, om kveldane grillar mannfolka gedigne biffar som smeltar som smør på tunga til dagens sjuande gin&tonic, og alle har elskarar. Ein reiser på safari når det passar ein, køyrer raske biler og lærer seg å fly. Pengar, løyver, folk ? alt ein traktar etter får ein utan å måtte anstrengja seg noko særleg. Alt er mogleg og alle lystar får kome fram. Dei kvite afrikanarane ler av de bleike europearane som lever eit slaveliv og trur dei er frie.
Språket er rivande godt; korte, konsise skildringar vekslar med truverdige dialogar, og ein lar seg rive med av dei eksotiske og spennande liva karakterane fører. Dette er rett og slett ein pageturnar av ei debutbok! No skjer det ikkje noko utvikling av karakterane slik eg ser det, eg får meg ikkje til å tru at Anna med dette forlèt Afrika for godt. Det finst dessutan ei stillstand i romanen når det gjeld tid som ikkje heng heilt på greip.
Det er vanskeleg å plassera dei ulike hendingane i tid, ein stad blir 80-tallet nemnt, er det slik at heile handlinga er lagt til 80-tallet? Følgjer me ein tidsperiode Anna er i Zambia eller fleire? Kor gammal er ho eigentleg? Miljøskildringane dominerer handlinga, og det er som om staden eksisterer uavhengig av tida, sjølv om det ikkje går an. Men det er greitt for meg, for dette er ein ride av ein Afrika-tur og bør lesas i eitt jafs!
